Vennskap kan anta mange ulike former. Vi som er sammen her, er venner i – og venner med – litteraturen. Vi har erfart hvilken rikdom av opplevelser, stemninger, levd liv og menneskelige erfaringer bøkene gir oss. For ikke å nevne alle tankene litteraturen er fylt av, tanker som på forunderlig vis kan virke friske lenge, lenge etter at de ble satt ned på papiret. Og på SILK har vi både kunnet dele egne opplevelser og hente nye. SILK er en kilde til menneskelig fornyelse og vekst, og festivalen kan med stolthet markere sitt tiårsjubileum.
Når vi snakker om vennskap; tenk på det fellesskapet – for ikke å si hjertevennskapet – som kan oppstå mellom en forfatter og leserne hennes! Hvordan vi er vitne til at et fiktivt univers bygges opp, og vi sjøl så å si blir innbyggere i en verden vi ikke hadde fantasi til å forestille oss. Et lite under er det, intet mindre. Dette vennskapet kan vare livet ut, sjøl om forfatteren ikke i hver eneste bok er på høyde med sitt aller beste eller hele tiden klarer å gripe oss. Det er noen forfattere vi aldri svikter, fordi de aldri svikter oss. I diktet «Dumheten» skriver Kolbein Falkeid om «den helt vellykkede, han som aldri forurenses av et støvkorn tvil». Slik er ikke den gode forfatteren, ikke har hen noe ønske om at vi som lesere skal bli slik, heller. Snarere tvert imot.
I de gode bøkene møter vi allmennmenneskelige situasjoner, konflikter og problemer vi kan kjenne oss igjen i. Vi møter tenkende, følende og handlende mennesker som vi kan identifisere oss med – eller ta avstand fra. Uansett hvordan disse taler til oss, tvinges vi til å tenke gjennom det de sier og gjør, slik vi også tvinges – eller lokkes – til å ta stilling til de dilemmaene de møter. Livets skole er bra, men litteraturens skole er sannelig ikke å forakte, den heller!
Det føles naturlig og riktig at SILKs tiårsjubileum faller sammen med Det nasjonale bokåret 2019, som markerer at det er 500 år siden de to første norske bøkene ble trykket. Til overmål har Norge vært hovedgjesteland og markert seg sterkt på den nylig avsluttede Bokmessen i Frankfurt, en av verdens absolutt viktigste. Men viktigere her hjemme er at Bokåret er en nasjonal feiring av boken, lesingen og leserne – og at bruken av våre bibliotek når stadig nye høyder.
I selfienes og individualismens tid er det viktigere enn noensinne at det fins treffpunkt hvor vi kan samles til en kombinasjon av underholdning og mental oppbyggelse. Og aller helst der festivalpublikum ikke blir reine konsumenter, men også sjøl kan bidra – i det minste i samtaler mellom slagene. Her er mitt beskjedne jubileumsønske at SILK, i tillegg til sitt verdifulle skoleprogram og internasjonale samarbeid, også kunne få til litt større interaktivitet mellom scene og sal på de ordinære programtilbudene. Men uansett hva man måtte finne på, er det helt avgjørende at det ikke fires på kravet til kvalitet. Det har ikke SILK gjort til nå.
Jon Fosse, som vi nok aldri får oppleve på SILK fordi han er så folkesky, insisterer på at litteraturen skal være unyttig, den skal ikke tjene andre formål enn seg sjøl. Men den gode litteraturen, den som tilfredsstiller Fosses krav, viser seg likevel å være nyttig i kraft av sin unyttighet. For den moraliserer ikke, den formaner ikke, den ideologiserer ikke, den misjonerer ikke – den bare åpner en verden som vi som lesere kan tre inn i. Jo, sjølsagt ideologiserer diktningen også, all diktning er ideologi. Men den kaster ikke ideologien rett i trynet på oss, vi må sjøl finne den. Kolbein Falkeid sier det så fint i et dikt: «Jeg har sluttet å løfte pekefingeren. Det er hull i lommene mine, og patentløsningene er forsvunnet.»
I den gode litteraturen fins en forsonlighet med og forståelse for det som ikke er entydig, det som altså er forskjellig, gjerne avvikende. En åpenhet for det som ikke er bastant, men søkende, på leiting etter nye måter å se omverden på – eller å forstå seg sjøl på. Litteraturen lærer oss å åpne oss for «det andre» og «den andre», den lærer oss at det vi ikke forstår, eller det vi ikke er enig i, likevel har krav på vår respekt. Kanskje har det også noe å lære oss. Derfor er det så viktig at også forskjellige innvandrergrupper får komme til orde gjennom diktning og andre kunstneriske ytringsformer, noe vi heldigvis ser mer av her i landet, men langt fra nok. Her har vel også SILK et stykke vei å gå.
Litteraturen, dette universelle språket, som evner å binde sammen mennesker fra ulike kulturer, skal ikke gi svarene, men formulere spørsmålene på en måte som får oss til sjøl å reflektere over tingene. Som Ibsen skrev i «Et rimbrev»; «Jeg spørger kun, mitt kall er ei at svare». Hvis livet var så enkelt at vi kunne gå til bøkene for å finne fasiten, ville det knapt vært verdt å leve. Det ville i hvert fall vært uspennende og trivielt. Faktum er jo snarere at mye god litteratur er knyttet til feiling og nederlag, men er det ikke nettopp det vi lærer lettest av? Jeg tror det.
Det fins et utall festivaler i vårt land, det er heller ingen mangel på litteraturfestivaler. Men det er forskjell fra den ene festivalen til den andre. Vi må være så ærlige å si at Skudeneshavn var ikke det mest opplagte stedet for en internasjonal litteratur- og kulturfestival. Men en gruppe ildsjeler valgte heldigvis å se bort fra det sørgelige faktum og gikk dristig i gang med å etablere noe som ikke bare er blitt en festival som for lengst har bevist sin levedyktighet, men som også er så faglig god og så sosialt uovertruffen at de som først har vært her én gang, ofte ber om å få komme tilbake. Slik er det slett ikke på alle festivaler; det vet jeg som har besøkt ganske mange.
Siden dette er min niende SILK-festival, mener jeg å ha grunnlag for å hevde følgende: Kombinasjonen av godt programarbeid, gjennomtenkte tema og aktører, intime og innbydende lokaler i et historisk miljø, det jeg ikke nøler med å kalle hjertevarme fra arrangørenes side, et positivt og velvillig publikum og noen uoppslitelige ildsjeler – denne uslåelige kombinasjonen har gjort at vi i dag kan åpne den tiende festivalen i en rekke som jeg håper skal bli lang og lengre enn lang.
På en dag som denne er det grunn til å sende en stor takk til den harde kjernen som tenker SILK dag ut og dag inn gjennom hele året, og til de mange som entusiastisk stiller opp hver høst når oktober glir over i november.
Til dere og oss alle vil jeg si: Gratulerer med dagen og lykke til med både denne og kommende festivaler!
